En av mine største utfordringer med ADHD er emosjonell dysregulering.
Det var spesielt vanskelig før jeg fant ut at jeg har ADHD, for da visste jeg ikke hvorfor jeg reagerte sterkere enn alle andre og når det kunne skje. Det var skremmende å plutselig bli overveldet av emosjoner, miste kontrollen og reagerer på andre uten helt å forstå hvorfor. Det var flaut å reagere sterkt på ting som andre ikke forsto noe av. I tillegg kunne jeg ha dager som var mørke og tunge. Det var derfor en stor lettelse for meg da jeg fant ut om ADHD, og at emosjonell dysregulering var vanlig ved ADHD, selv om det ikke er ett av diagnosekriteriene.
Hvis det oppstår en situasjon blir jeg som regel lei meg (gråter), men jeg kan også bli sint hvis jeg føler andre er nedsettende mot meg, eller jeg opplever å ha bli urettferdig behandlet. Dette er vanskelig for nevrotypiske å forstå og de kan tillegge forklaringer basert på det verdenssynet de har. De kan forklare en situasjon med at det var et bevisst valg å overreagere, fordi de håndterer emosjoner.
For meg er det verst etter en hendelse. Når jeg innser at det var unødvendig av meg å reagere på den måten. Da blir jeg fryktelig skuffet over meg selv for at jeg ikke klarer å oppføre meg som alle andre og ta meg sammen. Da rakker jeg ned på meg selv. I tillegg er det vanskelig å håndtere at andre er skuffet over meg og min oppførsel.
Etterhvert som jeg har forstått mer av hva som trigger meg og hvorfor jeg reagerer klarer jeg i større grad å forhindre hendelser, reagerer svakere, eller jeg tar meg i det og snur situasjonen raskt, men ikke alltid. Jeg har også mine dårlige dager.
Det jeg nå vet er at søvn, næring og stress er viktige faktorer for utfallet av en situasjon. Hvis jeg har sovet godt, er mett og ikke stresset, tåler jeg bedre negative utfall eller kritikk. Hvis det ikke er tilfellet er det mindre som skal til før jeg «eksploderer». I tillegg påvirker syklusen min meg negativt i perioder.
Medisinen har hjulpet meg med å bli mer emosjonell stabil og jeg håndtere uforutsette og negative hendelser bedre. Det samme gjelder nevrofeedback. Det har bidratt til at jeg i større grad klarer å tenke før jeg reagerer og jeg klarer å ha et større perspektiv.
Nå som jeg vet at ADHD er årsaken til at jeg ikke klarer å regulere emosjoner slik som andre, prøver jeg å ikke være like hard med meg selv. For det hjelper meg ikke. Det drar meg bare lenger ned og jeg lærer ingenting av det. For neste gang det skjer noe tilsvarende så klarer jeg ikke å hente frem erfaringen i rette øyeblikk. Jeg husker det først etterpå.
Det viktigste jeg kan gjøre for å ikke havne i tilsvarende situasjoner er å ta medisinen, sove, spise, trene og ikke stresse for mye.
Er det andre som kjenner seg igjen?
Comments